Frossen musikk – midt i byen med det store hjertet
Utafor kafévinduet siger frostrøyken opp fra Akerselva og snirkler seg innimellom godt innpakka Osloboere som haster over Vaterlands bru. Radioen bak disken melder om nok en iskald dag i Tigerstaden.
– Da passer det jo bra at jeg fikk tak i denna vinterjakka i dag, da. Han smiler fornøyd og klapper bæreposen han har plassert på stolen ved siden av seg. Jeg hadde sett ham noen ganger på Kiwi i Markveien. Utseendemessig skiller han seg ikke nevneverdig ut fra resten av kafégjestene; en ganske stilig, litt gråhåra mann i slutten av 50-åra, muligens noe eldre, men med et litt slitent og trist drag rundt øynene.
Jeg traff ham tidligere på formiddagen – på Fattighuset hvor de deler ut klær denne mandagen. Vi blei stående og småpreike litt ved et av klesstativene. Han hadde sikra seg en Mountain dunjakke med maks en halv sesong i Wyllerløypa bak seg, et par pent brukte Lumberjack vinterstøvler og en godt lest utgave av Jon Michelets ”Jernkorset.” Rundt oss myldra folk på jakt etter vinterbekledning – jakker, gensere, frakker og bukser, sårt tiltrengte plagg mot frosten som har lagt seg over Oslogryta de siste dagene. En ganske ung jente med kurven full av barneklær betrakter en liten bobledress med pelskrage. Et eldre ektepar prøver hver sin strikkelue mens de flirer til hverandre.
Det er nesten umulig å ikke tenke på Christian Krohgs ”Kampen for tilværelsen” her inne. Han må ha kjent den samme triste og vemodige følelsen som jeg kjenner nå da han rigga opp staffeliet en iskald vinterdag i 1889 og foreviga fattigkøen som klemmer seg sammen foran inngangsdøra til bakerforretningen nederst på Karl Johan for å få tak i et gratis brød. Samme år påstår den konservative stortingsmannen Bredo Von Munthe Af Morgenstierne at fattigdommen i Christiania, som da var på ca. 15 prosent, ikke lar seg gjøre å utrydde fordi fattigdom alltid vil være en naturlig tilstand for deler av befolkningen. I dag, over 100 år seinere, lever fremdeles mer enn hver tiende Osloboer under fattigdomsgrensa.
– Det er matutdeling på fredag, sier dama mens hun pakker ned tingene hans i en nøytral bærepose.
På utsida står fremdeles fattigkøen langt bortover Grønlandsleiret – midt i byen med det store hjerte
De kom flyvende med storken
– Jøss… er det det vi har blitt nå a, fnøys Svenna og banka med pekefinger’n på boligannonsen i Aftenposten: “Grünerløkka – Urbant pulserende med hipt uteliv.”
Joa, vi hadde jo fremdeles Min Kafe i Thorvald Meyers gate, hvor vi kunne få servert dagens; kjøttkaker i brun saus og en kaffekopp. Skulle vi skeie ut, blei det kanskje Wienerschnitzel med et glass duggfrisk på Gamle Grüner. Og visst kunne det bli delt ut én og annen springskalle i lysløypa mellom Schoushallen og Beckers en sein lørdagskveld – og bevares, det kunne jo oppleves pulserende nok, det – men kunne det gå under betegnelsen “hipt uteliv”?
For det var da de kom svevende; utover på nittitallet – de pene, stuereine, unge menneskene med stinne lommebøker og investeringsvillighet i blikket. De landa med fødselshjælp i bakgårda og begynte å kjøpe opp forfallet. Møllspiste persianere, gamle, avdanka beksømstøvler og gulna bind med “Greven av Monte Cristo”, blei lempa ut i Containere fra nedstøva, mørke loftsboder mens stillasene blei skrudd opp i rekordfart.
Da vi runda inn i det nye millenniet var Grønnløkka mer eller mindre helt “urbanisert” – og ryktet gikk. Lonely Planets utsendte falt pladask for graffitien langs Brenneriveien og Indigo. Fouche fra The Guardian rusla Grønnløkka gatelangs og blei forelska, mens New York Times jakta fossefall langs Akerselva og landa på Blå med et lykkelig urbant sukk. Og visst har det blitt fint på Grønnløkka – og finere skal det visstnok bli. Men innimellom og en gang i blant, savner jeg å sette meg ned på Min Kafe med en dagens.
(Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum)
Rondo – Eventyrlige Rondo
– Nei, faen… ærr’u gærn – ikke så mye a gitt… vakta kan lukte’re, og da blir vi nekta! Svenna hadde arva en lommelerke i sølv av onker’n sin – en litt rufsete og sliten, men særdeles glatt og sjarmerende bruktbilselger som hadde flere nedlagte damer på samvittigheten enn solgte biler. – Ta’rei en stiv en du gutten min – det hjælper på nervene, sa’n alltid til Svenna når det var familiesammenkomster, åsså dro’n fram lommelerka.
Og det var denne lerka Svenna hadde klart å fylle med Gordon’s gin fra den grymme faders barskap, og det var den vi nå sto bak den blå kiosken på Kontraskjæret og tok en oppstiver av – bare for å skru opp selvtilliten noen hakk, liksom.
Vi hylte innpå med et par flak gul Wrigleys før vi runda opp bakken fra Rådhusplassen og inn glassdørene til Rondo. Bassen til Johnny Sareussen i “Hi-heel Sneakers” kom liksom ramlende nedover trappetrinna og traff oss midt i fleisen. Den første som strøyk forbi oss på toppen av trappa var selvfølgelig Liselotte med de knallrøde leppene sine rundt et sugerør som stakk opp av colaflaska. Jeg blei helt tørr i halsen da de tunge mascaravippene møtte blikket mitt – så vrei hu seg nonchalant innover mot scenen i en svakt zebramønstra kort, kort – du og jeg og dyrene i Afrika, Liselotte. – Nå mår’u glemme hu der a, Terje, bælja Svenna inn i øret mitt for å trenge gjennom lydmur’n fra Vanguards, som hadde dratt i gang med “Twist Little Sister.” Det var stinn brakke og et lydnivå fra Vox-høytalera som fort kunne sitte igjen som pip i sarte øreganger i flere timer etterpå.
Svenna hang med underleppa og hadde fokusert blikket på en Twiggy-look-alike med kveldens korteste skjørt. – Det er faen meg noe av det finest jeg har sett, pep han og kava seg ut på dansegulvet. Men Twiggy-kloninga var allerede opptatt.
– To spesial med stekt brød! Månemannen i Grensen lessa på med rå løk – vi hadde liksom ikke noe å tape lenger med guffen løk-ånde. Ved Stortorget fikk vi et glimt av Liselotte, hengende rundt halsen på en vemmelig gitarist i forsetet på en feit amerikaner som suste over på gult ved Møllergata.
(Foto: Knut Buer)
Huset som ble revet – uten protester
Byen som forsvant fikk liv i Tromsøgata
Han gikk nok ikke ut uten skisseblokk og blyant, Kristian Kalmer, og han må ha gått ut adskillige skopar der han trålet Kristiania og senere Oslo på jakt etter motiver. Men det var når han kom hjem og satt seg på loftet i Tromsøgata på Rodeløkka motivene fikk liv på kobberplater som ble til trykk, penselstrøk på lerret med oljefarger som ble til de vakreste malerier og lette strøk med kullstift og blyant på papir. Arbeidene han ble solgt til privatpersoner, offentlige institusjoner og kunsthandlere. Oslo Museum har en rekke arbeider i sine arkiver. Konservator Terje Tonne har uttalt at «Kalmer har gjort en formidabel kunstnerisk jobb i å dokumentere et Kristiania og Oslo som nå er borte.»
Her kan du ta en tre minutters reise gjennom byen som forsvant.
Brita – en løvetann i rosebedet
Bang – så åpna Tor, eller hvem det nå er som sitter der oppe og bestemmer hvor mange millimeter nedbør det skal ramle ned på bare et par minutter, alle slusene. Uansett hvem det er, så blei jeg ihvertfall gjennomvåt på rappen og fikk redda meg inn på nærmeste serveringssted – eller rettere sagt VI. Jeg kolliderte med henne i døra, like dyvåt som meg sjøl. Og det var sånn jeg blei kjent med Greta. – Født Grønnløkkajente, ved Birkelunden, og er det fremdeles, men nå i Markveien, smilte hun mens sminka forsvant under et strøk med servietten – det var da jeg så at hu var godt voksen, men med gode og morsomme smilerynker.
Vi blei sittende og småpludre om løst og fast mens regnet sklei nedover ruta og gjorde Grønnløkka uskarp. – Nei, fanker’n – jeg må stikke… Ha det! Åsså forsvant a over Thorvald Meyers gate i regnet, som hadde dempa seg betraktelig.
– Der var du igjen, ja… Du skvetter jo til litt når du rusler nedover Markveien i egne tanker med en grønn polpose i hånda og noen plutselig tar deg i armen og sier: Der var du igjen, ja…
Vi satt oss på benken nedafor Habben, eller rettere sagt: det som en gang var Habben, med hvert vårt pappkrus fra Kaffebrenneriet i finværet hvor kvikksølvet i gradestokken bare klatra oppover og oppover.
– Tja… jeg er vel en løvetann i rosebedet – sånn som det har blitt her på Løkka, mener jeg. Hun fikk noe fandenivoldsk innimellom smilerynkene. – Med en kvadratmeterpris på bortimot sytti tusen, sier det seg sjæl at utleieprisene blir like eventyrlige. – Jeg blei gjeldsoffer da bankene… og arbeidsplassen min, gikk over ende på slutten av åttitallet, og vipps… før jeg visste ordet av det, hadde jeg blitt millionær… i gjeld.
– Men det gidder vi ikke snakke mer om – jeg klorer meg fast i krypinnet jeg leier, og veit alt om ti-kroners-marked og hvor det er tilbud – men som faren min sa: Så lenge det er liv, er det håp.
Og det er jo sånn, da: I det rosebedet Grønnløkka har blitt, er det fremdeles noen løvetann som stikker huene opp – og som til og med har morsomme smilerynker å by på.