De kom flyvende med storken

– Jøss… er det det vi har blitt nå a, fnøys Svenna og banka med pekefinger’n på boligannonsen i Aftenposten: “Grünerløkka – Urbant pulserende med hipt uteliv.” 
Joa, vi hadde jo fremdeles Min Kafe i Thorvald Meyers gate, hvor vi kunne få servert dagens; kjøttkaker i brun saus og en kaffekopp. Skulle vi skeie ut, blei det kanskje Wienerschnitzel med et glass duggfrisk på Gamle Grüner. Og visst kunne det bli delt ut én og annen springskalle i lysløypa mellom Schoushallen og Beckers en sein lørdagskveld – og bevares, det kunne jo oppleves pulserende nok, det – men kunne det gå under betegnelsen “hipt uteliv”?
For det var da de kom svevende; utover på nittitallet – de pene, stuereine, unge menneskene med stinne lommebøker og investeringsvillighet i blikket. De landa med fødselshjælp i bakgårda og begynte å kjøpe opp forfallet. Møllspiste persianere, gamle, avdanka beksømstøvler og gulna bind med “Greven av Monte Cristo”, blei lempa ut i Containere fra nedstøva, mørke loftsboder mens stillasene blei skrudd opp i rekordfart. 
Da vi runda inn i det nye millenniet var Grønnløkka mer eller mindre helt “urbanisert” – og ryktet gikk. Lonely Planets utsendte falt pladask for graffitien langs Brenneriveien og Indigo. Fouche fra The Guardian rusla Grønnløkka gatelangs og blei forelska, mens New York Times jakta fossefall langs Akerselva og landa på Blå med et lykkelig urbant sukk. Og visst har det blitt fint på Grønnløkka – og finere skal det visstnok bli. Men innimellom og en gang i blant, savner jeg å sette meg ned på Min Kafe med en dagens.

(Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum)

Rondo – Eventyrlige Rondo

– Nei, faen… ærr’u gærn – ikke så mye a gitt… vakta kan lukte’re, og da blir vi nekta! Svenna hadde arva en lommelerke i sølv av onker’n sin – en litt rufsete og sliten, men særdeles glatt og sjarmerende bruktbilselger som hadde flere nedlagte damer på samvittigheten enn solgte biler. – Ta’rei en stiv en du gutten min – det hjælper på nervene, sa’n alltid til Svenna når det var familiesammenkomster, åsså dro’n fram lommelerka. 
Og det var denne lerka Svenna hadde klart å fylle med Gordon’s gin fra den grymme faders barskap, og det var den vi nå sto bak den blå kiosken på Kontraskjæret og tok en oppstiver av – bare for å skru opp selvtilliten noen hakk, liksom.
Vi hylte innpå med et par flak gul Wrigleys før vi runda opp bakken fra Rådhusplassen og inn glassdørene til Rondo. Bassen til Johnny Sareussen i “Hi-heel Sneakers” kom liksom ramlende nedover trappetrinna og traff oss midt i fleisen. Den første som strøyk forbi oss på toppen av trappa var selvfølgelig Liselotte med de knallrøde leppene sine rundt et sugerør som stakk opp av colaflaska. Jeg blei helt tørr i halsen da de tunge mascaravippene møtte blikket mitt – så vrei hu seg nonchalant innover mot scenen i en svakt zebramønstra kort, kort – du og jeg og dyrene i Afrika, Liselotte. – Nå mår’u glemme hu der a, Terje, bælja Svenna inn i øret mitt for å trenge gjennom lydmur’n fra Vanguards, som hadde dratt i gang med “Twist Little Sister.” Det var stinn brakke og et lydnivå fra Vox-høytalera som fort kunne sitte igjen som pip i sarte øreganger i flere timer etterpå. 
Svenna hang med underleppa og hadde fokusert blikket på en Twiggy-look-alike med kveldens korteste skjørt. – Det er faen meg noe av det finest jeg har sett, pep han og kava seg ut på dansegulvet. Men Twiggy-kloninga var allerede opptatt.
– To spesial med stekt brød! Månemannen i Grensen lessa på med rå løk – vi hadde liksom ikke noe å tape lenger med guffen løk-ånde. Ved Stortorget fikk vi et glimt av Liselotte, hengende rundt halsen på en vemmelig gitarist i forsetet på en feit amerikaner som suste over på gult ved Møllergata.

(Foto: Knut Buer)

Huset som ble revet – uten protester

Byen som forsvant fikk liv i Tromsøgata

Han gikk nok ikke ut uten skisseblokk og blyant, Kristian Kalmer, og han må ha gått ut adskillige skopar der han trålet Kristiania og senere Oslo på jakt etter motiver. Men det var når han kom hjem og satt seg på loftet i Tromsøgata på Rodeløkka motivene fikk liv på kobberplater som ble til trykk, penselstrøk på lerret med oljefarger som ble til de vakreste malerier og lette strøk med kullstift og blyant på papir. Arbeidene han ble solgt til privatpersoner, offentlige institusjoner og kunsthandlere. Oslo Museum har en rekke arbeider i sine arkiver. Konservator Terje Tonne har uttalt at «Kalmer har gjort en formidabel kunstnerisk jobb i å dokumentere et Kristiania og Oslo som nå er borte.»

Her kan du ta en tre minutters reise gjennom byen som forsvant.