Bot og bedring og litt krydder i hverdagen…

«Husk trappevask». Den lille håndskrevne lappen lå i postkassa, og jeg visste med en gang hvem som var den anonyme avsender. Det var den eldre damen i fjerde etasje. Det stakk i brystet av dårlig samvittighet. Jeg hadde glemt det igjen i all min opptatthet av studier, kjærester og livet sånn i all sin uutholdelige letthet. Dessuten var ikke trappevask en kald dag i en sliten gård på Tøyen noe som sto øverst på ønskelista.

Men damen var ingen kjeftekjerring. Hun var mild og vennlig. Og bak det litt ydmyke, triste blikket hennes så jeg en sterk og stolt sliter. Mannen hennes så jeg aldri for han var visst syk etter mange år i arbeid på en fabrikk ved Akerselva. Forsto godt at hun ønsket et visst snev av stil rundt seg. Hun hadde bodd her mesteparten av livet, mens jeg skulle bare ha et billig krypinn en kort tid før jeg skulle videre i verden.

Jeg var kvikk til å finne fram bøtte, kost og kluter og gjorde jobben til fortjenestemedalje. Hvordan kunne jeg gjøre opp for meg? Da er det sånn av og til at skjebnen gir deg en mulighet, for en dag møtte jeg henne og den lille hvite puddelen hennes. Den var hennes hjertebarn.

– Jeg ser at du ofte handler hos han tyrkeren på hjørnet, sa hun. – Tror du han har kanel? – Jada, selvfølgelig, men han er ikke fra Tyrkia, men fra Pakistan.

– Ååh, javel. For jeg handler jo alltid på Samvirkelaget oppe på senteret. Det er så greit, men i dag var de utsolgt for kanel og min mann liker det så godt på grøten.– S-laget er greit, men pakistaneren har bra utvalg og er mye billigere.

Da gikk det opp for meg. Terskelen hennes for å gå inn i den butikken var for høy.– Jeg stikker bort dit med det samme og er det noe mer du trenger?– Nei, nei…Litt andpusten ringte jeg på døren hennes. Hun gløttet sjenert på meg da hun åpnet med portemoneen klar i hånda.– Jeg tok med litt kardemomme og muskat også – og nei, dette betaler jeg for alle de trappevaskene du har tatt for meg.– Muskat ja, det er jo så godt i kjøttkakedeigen…Senere den våren møtte jeg henne med trillebagen sin på vei ut fra sjappa på hjørnet.

Hun smilte vennlig og nesten blunket.– Du, han har så flotte grønnsaker og så snakker han så godt norsk.– Jada, han har jo bodd her siden slutten av 60-tallet.Hva er det med disse trappene vi må ned og opp av…?

(Foto: Sverre Heiberg og Serieliv. Montasje: Line Lysklætt)