Stramme Gauloises…

– Tttssssss… dere er like gamle dere, Terje – men dere gardes le style begge to… tttsss, flirer Mo, Monique altså. Hu har blitt raus… jævla raus, i uttalelsene sine mens hu har dukka godt nedi det tredje rødvinsglasset. Men faen heller, Terje, tenker jeg. – Sug det til deg, selv om det har vippa litt over i kategorien fyllerør – og klokka er ikke mer enn ti på lørdagskvelden.
Som sagt – jeg har kjent Mo, med fransk mor og norsk far, helt fra Rondotida, hvor hu sto på trappa og sendte ut røykringer med en Gauloises som stinka pyton – og hu var uforskamma French all over da jeg traff a første gang. Bare noen måneder seinere blei hu pakka ned i all hui og hast sammen med moras glansa Vogue-magasiner, pumps og garderobe med fransk snitt. Mora hadde blitt dritlei av steinrøysa, som hu kalte tigerstaden vår – åsså ment’a vel at fatter’n til Mo også hadde blitt mer og mer lik en steinrøys da kanskje. Uansett – hu og Mo og det som var igjen av Gauloisen og glansa lektyre fôr av gårde med første og best Air France fra Fornebu til Paris. Og borte var a, Mo altså – ja, ikke helt da, for vi brevveksla litt.
Men så en sommer dukka hu opp i en 2CV – Citroën 2CV, Deux chevaux – som betyr to hester på fransk.
Og det var altså dét Mo satt og flirte av tidligere i sommer mens hu koste seg med det tredje rødvinsglasset og trakk beina opp i sofa’n som en leken, murrete katt, og minna meg på at den bilen, som visstnok star i bakgår’n hennes i Paris med blomsterkasse bakpå, og som hu fremdeles er småforelska i – det er altså den bilen og jeg som er like gamle – ja, ikke akkurat den bilen da, men modellen – Deux chevaux, som altså betyr to hester på fransk.
Og det var disse to franske hesta som humpa og gynga oss gjennom en fjorten dagers tid den sommer’n – først til tanta på Hadeland, åsså til Halden da, for det var dit fatter’n hennes hadde flytta med et knust hjerte som liksom aldri blei helt bra igjen – og langt oppi Gudbrandsdalen, for Mo ville oppleve Noreg den sommer’n hu.
Åsså forsvant dem igjen, Monique og de to franske hesta hennes.
Men nå, mens 2019 modellen av Mo – fremdeles French all over, skjenker i det fjerde vinglasset, mumler hu…Den som dør for kjærligheten, elsker for høyt. Jo jo… franskere kan det vel neppe sies.
«Jeg vil mye heller sitte og grine i en Jaguar enn i en sliten folkevognboble», mente Françoise Sagan.

(Foto: Tommy Amundsen/Terje Børjesson/Ukjent)