Klorofyll og alle de andre tinga…

Rødt… knall rødt og knall gult. Det er ikke lenge før villvinen utafor vinduet mitt forteller det jeg allerede har visst en god stund nå – det går ubønnhørlig mot høst. Det er like før de fantastiske fargene dukker opp… det røde, antocyaniner, og det gule, karotenoider. Åsså det andre da – det som ennå lever på lånt tid noen dager til… det grønne altså – ja, det er klorofyll. Vakkert, sier vi… vakkert, og tar på oss noe litt varmere på søndag formiddag enn for bare noe uker siden – åsså rusler vi ut i Guds frie, enten det er på Frogner, Grønnløkka eller Økernbråten, for å oppleve det – naturens fargesprakende show, og vi har fått utdelt gratisbilletter alle sammen.

Ludvig, teker jeg alltid når vi sklir inn i de første høstukene – Ludvig Ravensberg. Nei, det er ikke akkurat han jeg tenker på, men på maleriet hans «På Karl Johan – høstens promenade». Jeg blir alltid så jævla glad av å titte på det maleriet, for det er så morsomt malt.

Det er nok det jeg også ville ha gjort om jeg var kunstner – pakka ned staffeliet, stappa drøssevis av tuber med glade farger og pensler i lomma og satt kursen mot Karl Johan og malt et morsomt bilde av gata, menneskene og høsten.  Men nå har jeg jo ikke den evnen, da – å kunne male mener jeg… ikke har jeg staffeli, pensler eller fargetuber heller, for den sakens skyld.

… Jeg er så glad for at jeg lever i en verden der det fins oktober…, skreiv Lucy Maud Montgomery – og hu visste sikkert hva hu snakka om. Ja, nå er det jo en stund til oktober, da… men det er så vakkert sagt, så jeg tar det med jeg.

Jo, tenker jeg… jeg veit ihvertfall hva jeg skal gjøre – rusle en tur langs Akerselva med kameraet. Ikke langt – bare opp til Aamodt bru, den med «100  mand kan jeg bære…», veit du, og se på høstfargene når de hvert øyeblikk dukker opp… høstbladene som kommer seilende nedover fra Sannerbrua og stuper utfor Seilduksfossen… og la tankene bare mingle rundt alt og ingenting. Eller kanskje bare rusle gatelangs – ta turen innom en eller annen park med lattekoppen – ta en sigg og titte på menneskene – kanskje slå av en prat med noen jeg ikke kjenner.

«Hva annet kan man gjøre en råkald høstdag enn å drive en stund i gatene – drive med strømmen?», skreiv Dag Hammarskjöld i «Veimerker».

(Maleri: «På Karl Johan» eller «Høstens promenade» av Ludvig Ravensberg)